Forskning på hikke: hva vitenskapen vet

Av Hikke.org-redaksjonen · Oppdatert juni 2026

Forskning på hikke er overraskende sparsom. Vi vet ganske godt hva som skjer rent fysisk – mellomgulvet rykker, og stemmebåndene smeller igjen – men vitenskapen har fremdeles ikke et fullgodt svar på hvorfor refleksen finnes, eller hvorfor noen triks ser ut til å hjelpe. Det meste vi «vet» om husrådene hviler på erfaring og enkelttilfeller, ikke på store, kontrollerte studier.

Hikke (medisinsk: singultus) er et godt eksempel på et hverdagsfenomen som de fleste opplever, men som få har forsket grundig på. I denne artikkelen ser vi på hva som faktisk er kartlagt, hvor kunnskapen tar slutt, og hvorfor et så vanlig fenomen har fått så lite oppmerksomhet i forskningen. Vi ser også på de to teoriene som forklarer hvorfor de gamle kjerringrådene kan virke.

Hva vitenskapen faktisk vet om hikke

Det best forståtte ved hikke er mekanikken. Forskere har vist at et hikkeanfall begynner med en plutselig, ufrivillig sammentrekning av mellomgulvet (diafragma) og noen av pustemusklene mellom ribbeina. Omtrent 35 millisekunder senere lukker stemmebåndene (glottis) seg brått. Det er denne plutselige stoppen av luftstrømmen som lager selve «hikk»-lyden.

Vi vet også en god del om hvilke nerver som er involvert. Hikke er en refleks med en afferent (innkommende) del, et koordinerende «hikkesenter», og en efferent (utgående) del. Signalet fanges opp blant annet av frenikus- og vagusnerven og sympatiske nervebaner, koordineres et sted i hjernestammen og øvre ryggmarg, og sendes så tilbake til mellomgulvet via frenikusnerven. Frenikusnerven utgår fra nakkenivå C3 til C5 – det velkjente huskerådet «C3, 4 og 5 holder mellomgulvet i live».

Også varigheten er beskrevet ganske presist i den medisinske litteraturen. De fleste anfall har en frekvens på 4 til 60 hikk i minuttet og varer noen minutter. Leger deler hikke inn etter hvor lenge den varer, og denne inndelingen er nyttig nettopp fordi langvarig hikke oftere har en bakenforliggende årsak som bør utredes.

Hvor kunnskapen tar slutt

Til tross for at mekanikken er godt beskrevet, er det mye vi ikke vet. Den største luken er den grunnleggende: hva er hikkerefleksen egentlig til for? I motsetning til hoste og brekninger, som tydelig beskytter luftveier og mage, har ingen klart å påvise en sikker nytteverdi ved hikke hos voksne mennesker. Vi går nærmere inn på de ulike forklaringsforsøkene i artikkelen om hvorfor vi har hikke.

En annen luke handler om behandling. For helt vanlig, kortvarig hikke finnes det knapt noen grunn til å forske på «kur», fordi anfallet uansett gir seg av seg selv. Det betyr at de hundrevis av husrådene nesten aldri er testet i ordentlige forsøk. Når noen forteller at «det virket», er det vanskelig å vite om det var trikset som hjalp, eller om hikken bare ville gitt seg uansett.

Hvorfor er hikke så lite forsket på?

Det er flere grunner til at hikke er et understudert tema. Den viktigste er rett og slett at vanlig hikke er ufarlig og forbigående. Forskningsmidler og oppmerksomhet går naturlig nok til tilstander som er farlige, kroniske eller utbredt plagsomme – ikke til et fenomen som de fleste opplever som en kortvarig kuriositet.

I tillegg er hikke vanskelig å studere på en god måte. Anfallene kommer uforutsigbart, de varer kort, og de er nesten umulige å fremkalle pålitelig i et laboratorium. For å teste om et triks virker, måtte forskerne fått mange mennesker til å ha hikke samtidig og deretter delt dem i grupper – noe som er upraktisk når anfallene oppstår tilfeldig og forsvinner raskt. Det meste av forskningen som faktisk finnes, dreier seg derfor om de sjeldne pasientene med vedvarende eller hardnakket hikke, der det er et reelt klinisk behov.

Resultatet er et kunnskapsfelt der seriøse oppslagsverk og legehåndbøker beskriver mekanismen trygt, men er forsiktige og forbeholdne så snart det kommer til årsak og effektiv egenbehandling. Det er en sunn forsiktighet, og noe du bør ha i bakhodet når du møter skråsikre påstander om «den ene metoden som alltid virker».

CO₂-teorien: derfor kan det å holde pusten hjelpe

Den ene av de to ledende forklaringene på hvorfor husråd kan virke, handler om karbondioksid (CO₂). Tanken er at når nivået av CO₂ i blodet stiger litt, ser det ut til å dempe hikkerefleksen. Dette er bakgrunnen for alle triksene som går ut på å påvirke pusten, slik vi beskriver under pusteteknikker mot hikke.

Når du holder pusten i ti til tjue sekunder, eller puster rolig i en liten papirpose, lar du CO₂ bygge seg opp. Mange opplever at hikken roer seg av dette. Teorien er biologisk plausibel og mye sitert, men det er verdt å huske at den fortsatt er en teori med begrenset eksperimentell støtte. Et viktig sikkerhetsforbehold følger med: du skal aldri holde pusten lenger enn det er behagelig, og posepusting bør unngås helt hvis du har hjerte- eller lungesykdom.

Vagus-teorien: derfor virker svelg og kulde

Den andre hovedforklaringen handler om vagusnerven. Vagusnerven er en lang nerve som forbinder hjernen med blant annet svelg, hjerte og mage, og den er en del av selve hikkerefleksen. Ideen er at kraftig stimulering av svelget eller vagusnerven kan «overstyre» eller nullstille refleksen.

Dette forklarer hvorfor så mange drikke- og svelgetriks peker mot det samme: å drikke kaldt vann i jevne slurker, å gurgle, å svelge en teskje sukker, eller å bruke et mildt «trykk» som ved en Valsalva-manøver (se trykk og fysiske grep). Alle stimulerer svelget eller vagusnerven. Igjen er logikken god, men evidensen er først og fremst anekdotisk. At to ulike teorier hver forklarer en hel gruppe triks, er nettopp grunnen til at det finnes så mange husråd – og at de spriker så mye.

Hva betyr dette for deg?

For deg som hikker betyr den tynne forskningen mest at du kan slappe av. Mangelen på studier skyldes ikke at hikke er mystisk eller farlig, men at det er ufarlig og forbigående. De vanligste utløserne er velkjente og uskyldige, og triksene er trygge å prøve selv om de ikke er bunnsolid dokumentert.

Det betyr også at du bør være skeptisk til skråsikre løfter. Ingen enkelt metode er bevist å virke for alle. Det viktige unntaket er hikke som ikke gir seg: hikke som varer mer enn to døgn, stadig kommer tilbake, eller følges av andre symptomer, hører hjemme hos lege – ikke fordi den er vanskelig å forske på, men fordi den kan være et tegn på noe annet. Mer om det under når du bør oppsøke lege.

Ofte stilte spørsmål

Hvorfor er det så lite forskning på hikke?

Hovedgrunnen er at vanlig hikke er ufarlig og går over av seg selv. Den er også vanskelig å studere fordi anfallene er korte og uforutsigbare. Mesteparten av forskningen som finnes, handler derfor om sjelden, langvarig hikke hos pasienter.

Er det bevist at husrådene mot hikke virker?

Nei, ikke i streng forstand. De fleste husråd hviler på erfaring og enkelttilfeller, ikke på store, kontrollerte studier. Mange har en logisk forklaring – de øker CO₂ eller stimulerer vagusnerven – men ingen er en garantert kur. Se virker kjerringrådene.

Vet vi hvorfor mennesker hikker?

Vi vet hvordan hikke skjer rent fysisk, men ikke sikkert hvorfor refleksen finnes. Det finnes flere teorier, men ingen er endelig bevist. Les mer under hvorfor vi har hikke.

Hva er det best dokumenterte trikset mot hikke?

Det er ingen som er solid bevist, men pusteteknikker som øker CO₂ (å holde pusten) har den tydeligste teoretiske begrunnelsen. Drikke- og svelgetriks som stimulerer vagusnerven kommer like etter. Begge er trygge å prøve for de fleste.